Rom 110 - Post 4 * KAPITTEL 1

På døren henger et skilt som viser at dette er rom 110. Post 4 på psykiatrisk avdeling. Og innenfor døren sitter hun og vipper ytterst på sengekanten og dingler med bena. Som en liten pike alene i verden er det bare månen som skinner på henne. Den lyser gul og stor fra sort himmel gjennom den stengte glassruten og treffer håret hennes med små stjerneformasjoner gjennom tårene. Hun er ikke liten pike lenger. Hun er en voksen dame. Og hun har levd et liv som hver eneste dag var den siste. Det har vært både julaften og 17. mai på èn gang og hun har sittet i de sorteste dype hull omringet av lysende giftige demoner som sier det er himmel å dø og at jorden er et helvete.

Nå sitter hun innestengt på en suicidal avdeling fordi hun ymtet frempå at det var veldig enkelt å hoppe fra verandaen og ned. Ikke sikkert hun ville dø av det en gang. Kanskje hun bare fikk jævlig vondt. Hun spiste sobriler som små drops for å ikke å gidde.

Hun venter på døden. Hun gleder seg til å få fred og ro. Det må være den største lykken i verden å slipe de mentale smertene, fysiske smertene og det totale kaos som herjer i hodet hennes når kroppen er trett og vil sove. Kroppen går ut i streik men hodet er i fullt vigør og lever helt sitt eget liv! Uten tanke for at den stakkars kroppen har behov. Hun sover aldri hundre prosent. Hun ligger alltid 10cm over madrassen og tror hun sover. Det eneste som får henne til å sove er når hennes store kjærlighet klemmer henne inntil seg som om han aldri skulle ville gi slipp. Da føler hun seg trygg og ivaretatt. Nå er han ikke her. Hun har ikke en gang en kjære. Kroppen rister i stille gråt. Hun vil så gjerne ha noe å sove på men får ikke fordi hun ikke ønsker fast medisinering. En pille kan aldri erstatte den store kjærligheten uansett. Hun føler så mye hele tiden. Det er som om nervebanene ligger utenpå huden hennes og alle følelser kan ganges med hundre. Når hun elsker så elsker hun med hele universet som innsats! Hele verden er avhengig av kjærlighet. Ale må være gode mot hverandre og elske livet!

Hun har aldri hatet. Det kan være PMS også. Men hun kjenner på forbannelsen av og til. I butikken når rullatormafiaen tar seg mer enn god tid ved kjøttdisken og stenger veien når hun bare skal ha en pakke kalkunfilèt og ikke kommer til. Hun får lyst til å sparke gamlingene så skarplegger knekker som fyrstikker men hun tar seg i det. Hun skal forhåpentligvis bli gammel og treg selv en gang. Hun liker stort sett gamlinger. De har noe fredlig over seg. Men hun tåler ikke de som tar seg vel til rette og forventer at hele verden skal stå på geledd når de kommer sigende inn på kjøpesenteret med røykosen sivende ut av parykkene. Det er som om de venter seg at den røde løperen automatisk rulles ut og hornmusikken skal spille en fanfare når de dukker opp. De har digre diamantringer på fingrene og gull i både hodet og ræva. Hun surner bare ved tanken på alt disse grådigperene har karret til seg gjennom livet. Valser mellom biffene i hylla og kan velge og vrake den maten de finner det fornøyelig å spise der og da. Det er sånne som kritiserer alle og ver verdensmestre og forventer at hele universet sirkulerer rundt dem selv ene og alene. Sånne mennesker tåler hun ikke for alt i verden enten de er unge eller gamle. De gamle er verst fordi det lyser lang lei i ansiktene som er preget av nedovermunn og misnøye.

-Hva faen har de å være misfornøyde for? De kan spise det de vil uten å tenke på hva det koster, de kan tørke seg i ræva med silke om de vil! Alikevel henger munnviken på fjerde knappehullet og hun får lyst til å denge den ene med den andre! Biffen har ikke den rette farven eller kjennes ikke mør nok ut der de borrer de skrukkete røykfingrene sine med digre gullringer inn i kjøttstykket. Æsj!

Jaja, nå er det ikke mye til biff uansett der hun sitter. Alt hun ønsker seg er litt fred og ro. Det er stille over alt men hodet surrer som en gammel radio fra krigen. Alt hun må huske, hvordan går det med hunden, hvordan hun skal berolige mor, far og det enste barnet hun har. Gullet i livet! Hennes største diamant og øyensten! Det er viktig at de ikke tar dette så ille opp. Hun er ikke gal. Hun roper bare litt høyere enn før for å få det som hun vil.

Det banker lett på døren og et hode stikker innenfor:
-Er du våken? Skal du ikke legge deg til å sove?
-Lett for DEG å si! Jeg sover ikke!
-Jo men du er nødt for å sove litt, ellers blir du så sliten i morgen.
-Sliten i morgen? Hva faen er det du snakker om? Jeg er for faen meg sliten av hele jævla livet fordi jeg ikke sover! Kan jeg få noe å sove på? Hvis ikke kan du gå tilbake til kontoret ditt å spille kabal på PC! Du gjør det sikkert bedre der enn her uansett!

Hodet forsvinner og døren klapper sakte igjen. Det er ikke lås på døren. Ikke på dodøren heller. Det er de eneste to dørene det ikke er lås. Matsalen er låst fordi det fins kniver der. Eller kanskje gafler. Og skjeer er også er livsfarlige her. Folk er ganske sprø. Iallefall alle de andre. Men ikke hun. Hun er klinke normal i en verden der levende medisinskap sitter og strikker på TV-stuen hver dag og ber om unnskyldning for at det fins. Hun er glad hun nekter medisin. Hun vil ikke bli som dem. Sitte der og det eneste som går er fingrene. Hun liker å prate. Hun elsker å få folk til å le. Hun har ikke trukket på smilebåndet èn eneste gang siden hun kom hit. Hun synes alle er idioter bortsett fra henne selv. Hun ser ikke forskjell på pleiere og pasienter. Hun får ingenting å sove på og er våken helt til vaktskiftet grytidlig på morgenen.

Hun stapper hodetelefonene i ørene og spiller Pink Floyd så høyt som over hodet mulig. SHINE ON! YOU CRAZY DIAMOND! Ti skritt borti gangen begynner plutselig en slags pilformasjon å ta form i gulvet. Noen gamle klistermerker etter piler i gulvet. Det peker brått mot venstre og så rett inn til do. Rett inn til DO! Hun blir jævla irritert over at det pilene bare plutselig starter et sted og peker mot DO? Hvorfor? Kan de ikke fjerne sånne gamle merker eller er det en felle for å avsløre tvangstanker? Er det for å gjøre folk enda mer tullete enn det de er her inne? Hun begynner å sparke og gni med skoene på merkene for å se om de forsvinner. Det gjør de ikke. Det er som om de er brent ned i linnoleumen fra tidlig 60-tall en gang. Hun blir dirtforbanna og går frem og tilbake og er i et terribelt humør.

-Hvorfor har du ikke sovet i natt?
-Hvorfor? Fordi jeg ikke fikk noe å sove på så klart! Og den jævla madrassen i senga er så tynn at fleskræva mi deiser rett nedpå planken og hodet surrer som et tivoli som aldri tar slutt. DERFOR har jeg ikke sovet i natt! Gi meg en sobril er du snill!
-Jeg kan desverre ikke gi den en, for det står ikke i kardexen din.
-Jeg driter i hva som står i kardexen min! Gi meg en sobril! Jeg er på galehus! Det må da gå an å få en liten sobril! Jeg hører det knekker i pillebrett døgnet rundt her inne til alle andre enn meg selv. Jeg blir jo faen meg enda galere av å gå her å rette på de skeive bildene på veggene og sparke i de idiotiske pilene i gulvet! Gi meg en sobril før jeg knuser alt jeg ser!
-Beklager me...

Hun spenner til en søppelbøtte som står like ved . Tar renna fart og kjører foten inn i en skapdør før hun flytter et bord tre meter bortover gulvet med den andre.

-Få nå en jævla sobrlil før jeg klikker mentalt!

Hun siger ned på gulvet, støtter hodet på knærne og kjenner at dongeribuksen blir vat av tårer. Hun er så sliten at hun nesten dovner bort. Subbende skritt høres og en sløv stemme sier:

-Hei Lilly, er du lei deg?

Hun svarer ikke. Det er hun gravide som sikkert vil forsikre seg om at hun kan gå trygt forbi. Ombestemmer seg og sier at hun bare ønsker seg en sobril for å få litt hvile. Den gravide ber henne bli med å spise litt mat. Og sammen tusler de ut i matsalen. Det er bare de to og en dame til igjen på avdelingen nå. Alle de andre har sluppet løs. Sammen sitter de tre og hun får et utbrudd ved matbordet også.

-Se dere rundt! Er det meningen vi skal bli friske i dette miljøet her? Hva? Se de nidtriste bildene! De mest depressive av Vincent van Gogh! Døde blomster og råtten frukt! Hva faen er det de tenker på?
-Jeg synes det er ganske koslig her jeg, sier den gravide.
-Det er faen meg ikke mye koslig her nei. De forsøker å lure oss med de gule veggene! 90-tallsgule drittvegger med depresjonens største kunstverker!
-Du er litt sur i dag, sier den andre.
-Nei, jeg er ikke sur. Jeg er forbanna. Jeg vil ha SOBRIL! Men får ikke. De sitter sikkert å koser seg med dem til kaffen selv på personalrommet. Jeg er sikker på det!
-De gjør ikke det vet du. Men jeg synes du skulle fått en sobril, bare sånn for oss andre sin skyld om ikke annet.
-Ja ikke sant? Kanskje vi skal foreslå det? At jeg får sobril for at dere trenger ro? Jeg kan godt bråke enda litt mer jeg altså hvis dere har lyst til å klage. Jeg er passende hissig om dagen.

Inn kommer en ny pleier. Vaktskiftet er over og siden hun er ny, kommer de og håndhilser og presenterer seg. Hun heter Hilde og kommer som en engel sendt fra selveste Gud med 15mg sobril. Med ett skinner solen i sinnet og hun føler samme velvære som om hun hadde vunnet en tur til Hawaii.